hsdahl

Bistand er en viktig del av norsk utenrikspolitkk. Gjennom bistandsarbeid oppnår norge mye av sin internasjonale innflytelse og respekt, men hvor godt fungerer norsk bistand i praksis? Over til deg Ole Brumm.

Vel, internasjonal bistand er blant annet kritisert for å være ugjennomsiktig, noe som betyr at det er mange mellomledd i veien fra norske myndigheter til mottagere. I tillegg ser man at enklere bistandsprosjekter er lettere å gjennomføre enn prosjekter som krever politisk støtte i mottagerlandet, som feks satsning innen utdanning eller helse. Hva er dine holdninger til dette Nasse Nøff?

Jeg mener det er viktig med bistand som har politiske røtter og ikke minst politisk støtt både i giver og mottager-staten ettersom dette vil bidra til at bistanden vil nå det generelle samfunnet i større grad. Men så har Norge også vært kritisert for å bruke upålitelige mellomledd som i større eller mindre grad stikker pengene i egen lomme. Også har Norge vært kritisert for å drive bistand av egne interesser, som feks industri
http://www.ukeavisenledelse.no/etikk_og_samfunnsansvar/20081117/kritiserer_norsk_bistand/). I denne artikkelen presenteres det at Norge får en økonomisk vinning ved å selge klimakvoter som et resultat av denne bistanden.

Korrupsjon er utvilsomt en betydelig utfordring i utviklingslandene, og er et problem man må gjøre seg bevisst på om man driver bistandarbeid. Særlig derfor er det vanskelig med alle mellomleddene, som ikke nødendigvis i seg selv er korrupte, men som er presset av korrupte lokale myndigheter, opprørsgrupper eller mafia.  Her er samfunnsbyggende tiltak utvilsomt viktig for å forebygge korrupsjonen, men personlig vil jeg si at veien er lang mot et korrupsjonsfritt samfunn i mange mottagerland.
Egen vinning er også kritikkverdig, men samtidig må man i slike tilfeller avveie saken både idealpolitisk og realpolitisk. Utbygging av miljøvennlige energiressurser, som vannkraftverk, bidrar til lokal utvikling gjennom billig elektrisitet til privat og kommersiel benyttelse. Vannkraft var avgjørende for Norges utvikling til en industrinasjon, og foruten ville vi forblitt den landbruksnasjonen vi var før sent 1800-tall. At Norge da bidrar med sin teknologi og erfaring i utbyggingen av kraftverk i utviklingsland eller områder må derfor også sees som samfunnsbyggende tiltak - at Norge har eget utbytte av dette kan vurderes som akseptabelt.

To hovedpunker for å forebygge korrupsjon og styrke Norge som en bistandsnasjon er at det for det første må opprettes en norsk utenriksstasjon i mottakerstaten, denne utenriksstasjonen skal overvåke den respektive statens bruk av den norske bistanden som blir gitt. Det viktige her er at de norske utsendingene jobber nøytralt og på et lokalt plan. Dette for å sikre at bistandsmidlene blir benyttet slik de er tenkt. Deretter er det viktig at når det kommer til bistand som omfatter at Norge deler teknologi med andre stater, så er det viktig at Norge kun er der som en nøytral bidragsgiver. Dvs. at statens ledelse er ansvarlige for både bygging og drift av en eventuell industri. Dette vil føre til at lokale personer vil lære seg å håndtere denne nye teknologien og utvikle en forståelse for industrialiseringen og dens metoder og teknikk.

Som en følge av globalisering og økende internasjonal samhandling har det i de senere tiår blitt opprettet stadig flere internasjonale avtaler for å regulere det internasjonale samfunn. Disse avtalene utformes i vage vendinger for å kunne bli akseptert av alle parter, samtidig som de begrenser nasjonal lov ved å være stilt over denne. Det problematiske med slike internasjonale avtaler er at de fortolkes av overnasjonale domstoler som ikke står til ansvar overfor befolkningen i de enkelte land.

Internasjonale avtaler stilles over nasjonal lovgivning, noe som legger trykk på en del nasjonale ordninger; til eksempel kan det pekes på den reduserte arbeidsgiveravgiften som gjelder i de fire nordligste fylkene. Slike differensieringer kan sees på som nødvendige på nasjonalt nivå, men internasjonalt mister det enhver betydning. Blant annet fordi nasjonale forhold og historie drukner i de ikke-nasjonale målene om effektivitet. Vi må ikke undervurdere betydningen nasjonalfølelsen har hatt i dannelsen av nasjonalstaten: De internasjonale avtalene begrenser handlingsrommet for de lovgivende myndighetene på nasjonalt nivå, noe som bidrar til en svekket handlekraft i de folkevalgte institusjonene. Dette bidrar i sin tur til politikerforakt, da det kan bli brudd med folkeopinionens nasjonale interesser.

De internasjonale avtalene fortolkes av overnasjonale domstoler, som ikke står til ansvar overfor befolkningen ved valg. Dette medfører at betydelig makt plasseres i organer som opererer utenfor demokratiets prinsipper, og som svekker lovgivningens mulighet til å vise hensyn overfor lokale forhold. Dette distanserer befolkningen fra styresmaktene, og da også befolkningens engasjement og tiltro til styresmaktene. Men det befolkningen i den enkelte nasjonalstat vil ha vanskelig for å se, er at det er overnasjonale institusjoner som ikke er underlagt folkemakten som står for viktige avgjørelser, og at de nasjonale myndigheter ofte står maktesløse overfor disse overnasjonale institusjoner. Dette gjelder især for lettvekterne i det internasjonale samfunn.

Den vaghet de internasjonale avtalene formuleres med, skaper også problemer i rettsutviklingen. Fortolkningen av internasjonal lov blir en langvarig prosess, som er avhengig av retningsgivende domsavsigelser; i tilfeller hvor det er utilstrekkelig historikk vil nasjonale lovgivningsmyndigheter selv måtte avveie hvilke hensyn som må tas, uten selv å ha endelig fortolkningsmyndighet. Dette gjør at de senere kan finne seg i den situasjon at en overnasjonal domstol avgjør at deler av lovgivningen strider med internasjonal lov, og gir således befolkningen videre grunnlag for å mistro nasjonale myndigheter, ved deres mulighet til å bestride nasjonale myndigheter gjennom overnasjonale kanaler. Dette svekker det nasjonale demokratiet ved å undergrave valget som påvirkningskanal for forandring, og ikke minst ved å sette nasjonale myndigheter i dårlig lys om det kommer domsavgjørelser hvor det utgår at den nasjonale lovgivning strider med internasjonal lov.

Som eksempel kan det vises til KRL-faget, som ble tatt til Menneskerettighetsdomstolen. Det kan dog betviles hvorvidt de nasjonale myndigheter hadde noen reell mulighet til å se an hvorvidt KRL-faget forbrøt seg med menneskerettighetene, da det så vidt jeg vet ikke kan vises til lignende situasjoner. KRL-faget var særskilt for Norge, uten gode motstykker ellers i Europa. Enderesultatet er at nasjonale myndigheter blir uthengt for å ha feiltolket internasjonal lov. Her er det på plass å påpeke at jeg selv var motstander av KRL-fagets utforming, og for den del også er i tvil når det kommer til dets etterfølger RLE.

Min konklusjon er den at rettsliggjøringen ikke først og fremst bidrar til en svekkelse av demokratiet, selv om det er en klar konsekvens av rettsliggjøringen; først og fremst svekker rettsliggjøringen nasjonalstaten som helhet. De grunnleggende aspekter i nasjonalstaten, nemlig nasjonalfølelsen og nasjonal suverenitet er hva som svekkes som følge av rettsliggjøringen, da overnasjonale organer sitter med det, som med grunnlag i den vage utformingen av nasjonale avtaler, blir en avgjørende fortolkningsmulighet som setter begrensende rammer for den nasjonale lovgivningsmyndighet. Dette frarøver nasjonalstaten en del av dens suverenitet innen lovgivningen. Nasjonalfølelsen svekkes som følge av politikerforakt, og forakt til de politiske institusjoner ikke minst, da befolkningen kan føle at de politiske institusjonene mangler den handlekraft de forventes å inneha.

Faktum er at globaliseringen, som delvis er årsak i den rettsliggjøring vi opplever, svekker den nasjonale stat. For Brüssel blir Dovre kun en gammel fjellheim.